Sterke bånd gjennom 130 år

3. juli 1889 forsikret Kittil Svendson Larsgaard landbruket sitt i Hol Brandforsikringssamlag. 130 år senere driver tippoldebarnet til Kittil gården, med samme forsikringsselskap i ryggen.

SPONSET INNHOLD

Tekst: Kreator
Foto: Gjensidige Hallingdal/Knut Brye

August er på hell og morgenene kjøligere. Men sola varmer og det er fortsatt fulle dager for bonden og osteprodusenten Kjetil Larsgard i Hovet. Mens kona, Marianne, tilbringer sommeren på stølen med produksjon og salg av både ost, ystil og rømme, pendler Kjetil mellom fjell og bygd. Han tar imot meg med en kanne kaffe på et rom i «nybygget» på gården, et rom som både har fungert som gutterom for sønnene og som overvåkningsrom under kalvingen.

Gårdsbruk og prosesser

– Jeg var jo helt bestemt på at jeg ikke skulle bli bonde, så jeg dro til Oslo, utdanna meg og jobba noen år. Men da jeg var 25 satte jeg meg ned og tenkte over livet mitt. Jeg tok landbruksutdannelse, reiste hjem til gården og har ikke angra et sekund siden.

Hva er det med bondelivet som gjør at Kjetil aldri har sett seg tilbake? – Jeg er veldig glad i å ha med dyr å gjøre. Dessuten liker jeg å ha noen prosjekter i tillegg til det daglige arbeidet. Skulle jeg bare stelt fjøset hadde jeg nok kjeda meg i hjel!

Kjetil ler godt, og det har han all grunn til. Prosjektet han snakker om har vært en drøm om at landbruket i Hol skulle være noe mer enn bare gårdsdrift. Gjennom driften av Gurostølen og osteproduksjonen ser det endelig ut til å løsne.

– Jeg ble født på sommeren, så akkurat det året var jeg ikke på stølen. Men siden har jeg tilbrakt hver sommer i fjellet.

En god kombinasjon av tradisjon og utvikling har funnet en form på Larsgard og på Gurostølen, som i de siste årene har båret frukter. I fjor kom Gurostølen hjem fra oste-VM i Bergen med både sølv og bronse for osten sin.

Respekt for jorda

I sommer har bonden på Larsgard tenkt mye på jorda vi er så avhengige av. I tida etter at han flytta hjem til gården igjen jobba han mye med far sin, og de satte sin stolthet i å slå langs alle gjerdene og utkantene.

– Ja, jeg har tenkt mye på utkantene i sommer! Nå slår vi jo bare så nær gjerdet vi våger. Nye krav om effektivitet gjør at mye jord som før ble nyttet ikke er effektivt nok i dag. Miljø og klimautfordringer gjør nok at vi må tenke nøye om hvordan landbruket skal utvikle seg i fremtiden. De store spørsmålene om framtida er mange. De to sønnene på gården har ikke noe ønske om å ta over, og Kjetil og Marianne nærmer seg pensjonsalder.

– Jeg er jo 64 år, Marianne noen år yngre enn meg. Vi er enige om at vi skal holde det i gang til jeg blir 70, men å drive på som vi gjør nå etter det frister ikke. Vi må bare finne noen som vil overta drifta og utvikle den videre.

Tradisjon og utvikling

Om sommeren er de 30 kyrne spredt på tre støler; Gurostølen, Fagerdalen og Iungsdalen. På spørsmål om han ser fram til å samle flokken igjen svarer Kjetil med å begynne i andre enden.

– Det er sånn at om våren ser jeg fram til å få dyra ut av fjøset og om høsten når det begynner å mørkne gleder jeg meg til at dyra kommer hjem igjen, det er en god følelse. Marianne setter navn på alle sammen, og jeg prøver å lære meg dem, men stort sett går det i nummer for meg, altså. Her på gården har vi melkegrav og jeg kjenner igjen hver eneste kyr på juret. Noen har korte spener, noen peker hit og dit, ja de er lette å skille fra hverandre.

Med begge beina godt planta i tradisjon og med realistiske drømmer, hardt arbeid og modige satsinger har Kjetil Larsgard beholdt Gjensidige Hallingdal som forsikrings-selskap, som far hans gjorde og så videre.

– Ja da, jeg har fått tilbud fra andre selskap som ønsker å satse på landbruk, men de kan umulig slå Gjensidige på pris. Dessuten har Gjensidige god kompetanse og lang erfaring på området. Og så har de kontor her i dalen, jeg får et menneske å forholde meg til, det er viktig! I de siste åra har vi hatt Kjell Haugo, og det har jo vært en ren fornøyelse.

Kjetil lener seg tilbake i stolen og humrer litt. – Vi sitter rett og slett med en følelse av at han vil oss det beste, og det tror jeg på, faktisk! Han ler godt av seg selv når han sier det, men legger til at det ikke er tull.

– Når jeg har hatt behov for dem har det vært ryddig og god behandling, og det er viktig. Jeg må jo påpeke at far min satt i styret i Gjensidige Hallingdal i mange år, så dette er jo en slags Gjensidige-gård, kan du si!

Brannkasser

På 1800-tallet ble flere brannkasser stiftet over hele landet. Formålet var å sikre småsamfunn ved brann. I Hallingdal var Hol Brandforsikringssamlag og Hallingdal Brandkasse først ute, stiftet i 1889.

Senere fikk både Gol og Hemsedal egen brannkasse. Den tekniske og økonomiske utviklingen på 1900- tallet førte med seg økt ansvar og større risiko for ulykker. Gårdene fikk dyre maskiner og det ble vanlig at hver gård hadde minst én bil.

Forsikring var i stadig endring, og det var ikke lenger like lett å være små brannkasser. Brannkassene slo seg derfor etter hvert sammen til Hallingdal brannkasse, som i 1995 endret navn til Gjensidige Hallingdal.

Brannforebygging gjennom mange år
I 1931 var det brann på Sundre og 6 store bygninger ble lagt i aske. Storbrannen satte fokus på brannsikkerhet og det var Hallingdal Brannkasse som sørget for innkjøp av brannsprøyte for Sundre etter brannen. På 1950-tallet kom de første brannbilene til Hallingdal, også et tiltak igangsatt av Brannkassen.

Gjensidige Hallingdal er fortsatt opptatt av å bidra til forebyggende sikkerhetsarbeid i lokalsamfunnet. Nettopp derfor ble det besluttet at jubileumsgaven ble en ny stigebil til Hallingdal brann- og Redningstjeneste, som ble overlevert under jubileumsfesten 14. september på Torpomoen.

Den gang da: Gjensidige Hallingdal fikk datamaskiner på midten av 80 tallet.

God arbeidsplass gjennom 44 år

I 1975 kom Gerd Solli over en ledig stilling i Hallingdal Brannkasse med kontor på Ål. Før hun skrev søknaden ringte hun søsteren sin som hadde hatt et kort engasjement hos samme arbeidsgiver.

– Ja, jeg måtte rett og slett ringe for å høre om dette var en jobb for damer! I mitt unge hode var det helst menn som jobba med forsikring. Men så fikk jeg stillingen og her ble jeg værende, selv om det ikke helt var planen.

Gerd har vært med på utviklingen fra tunge skrivemaskiner til datamaskiner og stadig nye datasystemer, og poengterer at det er endringene på arbeidsplassen som gjør at hun har blitt værende.

– Ja, for det er stadig nye utfordringer å ta tak i, ingenting er opplagt og en selvfølge i denne bransjen. Ikke minst er jeg så heldig å ha kundekontakt, det er det aller fineste! Vi setter stor pris på at vi får jobbe på denne måten. Det krever en del, både tid og krefter, men det er det som gir jobben innhold og mening.

I de spede første åra var det små bondesamfunn som bygde et sikkerhetsnett for hverandre. Uansett hvor mye eller lite du hadde kunne du miste alt og likevel bli tatt vare på. Tida går og går, men gjensidigheten holder Gjensidige Hallingdal fortsatt fast på.

SKREVET PÅ OPPDRAG FOR


Kanskje du også liker disse?